En hund for de kongelige

Kjempenes kjempe eller hundenes konge, kall den hva du vil, men stor og sterk er den! Skal vi tro våre egne kongesagaer, og det skal vi vel (?), kom den første ulvehunden til Norge alt på 800-tallet. Gunnar Jarl skal i sin tid nemlig ha fått en irsk ulvehund i gave av irskekongen. Irske ulvehunder var på den tiden forbeholdt konger og fyrster, og var ofte en høyt aktet gave dem imellom.

Hvor gammel rasen er og hvor den opprinnelig kom fra vet man ikke med sikkerhet. Gravfunn bl.a. i Wales antyder en alder på mer enn 5000 år. Første gang vi med sikkerhet finner rasen omtalt er i et brev fra Symmachus skrevet i år 39 e.Kr. til sin bror Flavianus som da var i England. I dette brevet takker han for de 7 ulvehundene han haddemottatt. Han skriver bl. a. "De er større enn føll og vakte skrekkblandet beundring hvor de viste seg". Vi merker oss at 7 var det vanlige antallet når hundene ble gitt i gave til høytstående menn.

Hundene var berømte for sin enorme størrelse, sin skjønnhet, styrke, sitt mot og lojalitet overfor sin eier. De ble brukt til jakt på storvilt, såsom villsvin, ulv og hjort og de ble også brukt som krigshunder. De ble da trent til å rive en rytter ut av sadelen, eller ut av krigsvognen. I historien om Kong Cormac er det flere beretninger om Finn,som var fører av kongens hundehær, 300 voksne og 200 valper, og hans hund Conbec. Vi vet også at det i slaget mot romerne ved Hadrians mur ble brukt store hundeflokker. Hundene stod for stort mannefall blant romerne, og enda i dag finner vi i dette området steder som bærer navn etter hunder og deres førere.

I Norden fantes det alt på et tidlig tidspunkt ulvehunder, men noe større utbredelse fikk de først rundt år 1000. Hundene var et av de gjeveste bytter på vikingenes tokter. I Snorres kongesagaer er Olav Tryggvasons hund Vige omtalt. Dessuten kan vi i Njaals Saga lese om Olaf På, sønn av Irsk prinsesse, som hadde en hund han hadde fått i Irland. Han ga den videre til sin venn Gunnar fra Lidarende med følgende ord: "Jeg vil gi deg tre gode ting: Gullring og en kappe som Myrkjartan ira-konge har eiet, og en hund som jeg fikk i Irland.Han er stor og ingen dårligere følgesvenn enn en dugelig kar, og manns vett har han også. Han vil gjø mot hver den som han vet er din uvenn, men aldri mot dine venner, for han ser det på hvert menneske om han vil deg vel eller ikke. Denne hunden heter Samr". Deretter sa han til hunden: "Nå skal du følge Gunnar og være som best du kan mot ham!". Hunden gikk straks bort til Gunnar og la seg fremfor føttene hans. Senere da Gunnar skulle drepes, fikk fienden med seg naboen Torkel. De fakket ham og ga ham valget, enten å bli drept eller ta hunden. Han valgte å redde sitt eget liv, og ble med dem. Torkel gikk ned til gården. Hunden lå på taket, og lokket den til seg bort til geilen. I det samme ser hunden at det er folk der og renner på Torkel og hogger tennene i lysken på ham. Onund fra Trollaskog satte øksen i hodet på hunden, så den gikk helt inn i hjernen. Hunden ga fra seg et ul så høyt at de aldri hadde hørt maken.

Opp gjennom historien hadde det irske folk vanskelige tider og hundene ble holdt til jaktformål siden landet var oversvømt av ulv, men når disse ble utryddet gikk antallet hunder sterkt tilbake og ble hovedsaklig holdt som statyssymboler. Før den irske oppstanden i 1798 ble alle hunder uten munkurv drept, og etter oppstanden utlovet engelske styresmakter lik belønning for hodet av en irsk katolsk prest og en irsk ulvehund. Vi hører nå om "de siste av sitt slag", at de er "redusert i størrelse", og til slutt "at de er utryddet". De gamle familiene som holdt dem og de eiendomsløse irske høvdingene som hadde måttet gi fra seg praktisk talt alt, klarte under særdeles vanskelige forhold å beholde noen få hunder.

På 1800-tallet ble rasen gitt ny interesse. Kaptein G.A. Graham begynte tidelig på 1860-tallet å gjenskape rasen slik man mente den opprinnelig hadde vært. Sammen med major Garnier satte han i gang en bevisst avl. Det fantes ikke mindre enn 3 forskjellige typer av rasen i Irland som var tilgjengelige for Kapt. Graham, men ingen var nøyaktig slik deres opprinnelige forfedre hadde vært. Dermed måtte de beste tispene parres med Grand Danois, Skotsk Hjortehund og Borzoi. I 1881 hadde dette avlsarbeidet ført frem til dagens rase.

Vi vet ikke sikkert når de første ulvehundene kom til Amerika, men i 1897 ble i alle fall de to første registrert i "kennel klubben". Den første kennelen i USA var kennel Ambleside som Alma J. Starbuck startet i 1924. Samme år ble kennel Cragswood startet av Mrs. Norwood. En annen berømt ulvehundkennel i USA var Miss McGregor's Kennel Kihone. I dag har Amerika en av verdens beste og mest solide ulvehundstammer. De har også et meget aktiv og solid "klubbapparat", og deres hundeshow finnes det ikke maken til.

Interessen for rasen har økt enormt, og i de fleste I-land finner vi spesialklubber som arbeider for rasens beste og dens utvikling. 29/4 - 1/5-1994 ble det for første gang arrangert en internasjonal helg for ulvehundklubber i Europa. Helgen ble arrangert av den Nederlandske Ulvehundklubben, IERDIE, i forbindelse med deres 60- års jubileum. Her fikk hver klubb anledning til å presentere seg selv og det arbeide de bedriver.

I forbindelse med kongressen ble "The International Wolfhound Federation of Europe" opprettet. Ulvehundklubber i Nederland, Irland, Nord-Irland, England, Sverige, Norge, Sveits, Italia, Belgia, Danmark, Tyskland, Finland og Russland skrev under en traktat om internasjonalt samarbeid der det bl.a. sto; "To declare their intention to cooperate and exchange information in a structural and intensive manner with the aim to improve the breed of the Irish Wolfhound regarding exterior, movement, character and health, to promote its interests and to protect against any developments and actions which may harm this breed in any way whatsoever" For å oppnå dette er det satt opp fem punkter om utveksling av informasjon. Det er også satt ned en komité som skal undersøke om det er grunnlag for dette samarbeidet. Man tar også sikte på arrangere konferanser som den i Nederland annenhvert år.



Hvordan er en irsk ulvehud?

Kort fortalt er en irsk ulvehund meget stor, vennlig, kjærlig, overbærende og aristokratisk. Utseendemessig er ulvehunden først og fremst bemerkelsesverdig på grunn av sin størrelse. En må være forberdt på at en ulvehund enkelt kan rekke inn over kjøkkenbordet, spisestuebordet og at TV skjermen blir usynlig når det står en ulvehund forran - og det gjør det ofte hvis man deler hus med en.

Til tross for sin størrelse er ulvehunden ikke klosset og vanskelig å ha innendørs. Den er rolig, nærmest doven, og tilbringer det meste av tiden liggende eller tuslende fredelig omkring. Den stiller ikke store krav til mosjon eller beskeftigelse, men trives selvfølgelig best når den er i god kondisjon og den bør ha mulighet til å få løpe fritt ganske ofte.

Ulvehunden egner seg ikke som vakthund, da den gledelig tar imot alle som kommer på besøk, det være seg i gode eller dårlige hensikter. Men størrelsen i seg selv har en avskrekkende virkning. Usedvanlige lyder, lukter og synsinntrykk, især etter mørkets frembrudd, får de fleste ulvehunder til å advare med en dyp, respektinngydende gjøing.

Ulvehunden knytter seg sterkt til sin familie og er en utpreget familiehund. Den elsker barn og finner seg i det utroligste fra foretaksomme barns side. En mere pålitelig barnehund finnes ikke. Også katter, hunder og andre husdyr blir helt naturlig betraktet som en del av familien.

Ulvehunden trives best om den får være en del av familien og trives dårlig med å være alene mer enn 6-7 timer daglig. Forbausende mange, størrelsen tatt i betraktning, velger å skaffe seg ulvehund nr to og opplever at man har dobbelt glede og mindre jobb med to enn med en hund!


Litt om pelsstell

En ulvehund i seg selv krever ikke mye pelsstell, men det kommer mye ann på hvordan pelsen til hver enkelt hund er. Noen har mye pels og andre litt mindre. Det greieste er å gre gjennom hunden daglig, da vil du til enhver tid fjerne døde hår, og hunden ser velstelt ut.

En ulvehund må også trimmes, ikke mye, men noe. Trimmingen er relativ enkel sammenliknet med andre trimmeraser, da ulvehunden bare trengs å pyntes på. Ved hjelp av trimming kan man fremheve de gode kvalitetene hos hunden og skjule de mindre gode. Det gjelder å trimme riktig på de rette plasser. Dette krever litt erfaring, men man lærer å se slikt etterhvert!

Ører:
Holdes helt fri for lange hår, kun de korte skal være igjen for å få frem konturene på ørene. Kan også med fordel nappe litt bak ørene, da vil de lettere legge seg i roseform inntil hodet. Hår inni ørene fjernes også, da disse vil samle fuktighet og vond lukt.

Hodet:
Hodet holdes fri for de lengste hårene, øyenbryn og pels forøvrig i ansiktet røres ikke. Kinnene nappes slik at ikke hunden får en for bred skalle, har hunden fra før en litt smal skalle, kan dette med fordel være. Bak kinnene og nedover halsen dannes det ofte en "krans" hvor pelsen gror mot hverandre, dette nappes bort og holdes konstant nede.

Hals:
Holdes relativt kort fra svelget og ned til brystbenet. Dette vil fremheve halsen på hunden.

Nakke:
Lange hår og ujevnheter nappes bort. Hunden skal ha så rene linjer som mulig.

Framben:
Albuen må klippes kort og benene forøvrig pyntes på kun hvis pelsen gjør at benene virker skjeve. Det må klippes mellom tredeputene og rundt tærne.

Bakben:
Kan pyntes litt på for å fremheve hundens vinkler. Hårene på lærene må nappes hvis hunden får "bukser".

Øvrig:
Det klippes rundt penis/vagina og analåpning for hundens hygienes skyld. Med jevnlig oversyn av hunden vil du til enhver tid ha en velstelt hund. Dette trives også hunden bedre med. Min oppfatning av pelsstell er at det lønner seg hele tiden å følge med pelsen og nappe litt her og det, holde for eksempel ører konstant korte, da dette vil føre til at ikke hunden en gang imellom må være med på to timers pelsstell.


Standard

Irsk ulvehund, som er en av verdens største hunderaser, skal ikke være fullt så massiv som en Grand Danois, men mer massiv enn Skotsk Hjortehund, som den ellers ligner meget i type. Den skal være stor og imponerende av utseende, meget muskuløs og kraftig, men likevel elegant bygget og ha frie aktive bevegelser. Hodet og halsen skal bæres høyt og halen på typisk myndemanér.


Hode:
Langt hode, pannebenet noe buet oppover og med en meget svak fordypning mellom øynene. Skallen skal ikke være for bred, snuten lang og moderat avsmalende

Øyne:
Mørke

Ører:
Små rosenformede ører, bæres som hos Greyhound

Hals:
Heller lang enn kort, meget sterk og muskuløs, godt buet og uten løs halshud

Front:
Muskuløse skuldre, skråstilte, slik at brystkassen kan få en god bredde. Albueleddet godt innunder brystet, verken dreiet innad eller utad. Muskuløse ben som skal være sterke og rette.

Kropp:
Dyp brystkasse som også har god bredde. Ryggen er heller lang enn kort. Buet lend med godt opptrukket buklinje.

Bakpart:
Muskuløse lår og underlår, lang sterk som hos Greyhound. Lave haser som verken dreier innover eller utover. Poter:
Middels store, verken dreiet innover eller utover. Godt krummede tær som holdes fast til en rund fast pote.

Hale:
Lang og svak krummet, av moderat tykkelse og godt dekket med hår.

Pels:
Stri og hård på kropp, ben og hode, særlig lang og stri over øynene og under haken.

Farge:
De anerkjente fargene er tigret, rød svart, helhvit, gul eller enhver farge som finnes hos skotsk hjortehund.

Skulderhøyde:
Hannhund minimum 79 cm og tispe minimum 71 cm. Lavere høyde skal trekkes hardt på utstilling.

Vekt:
Hannhund minimum 54,5 kg og tispe minimum 41 kg. Lavere vekt skal trekkes hardt på utstilling.

Bitt:
Saksebitt

Tenner:
42 stk